Tekst: Hans Arne Belsby Haldorsen


Når man har rundet de 45 kan det hende at man hører en stemme som sier: "Bare fordi du er middelaldrende betyr ikke det at du ikke skal søke nye utfordringer. Du har bare et liv, og du burde si ja til enhver ny og spennende utfordring som byr seg."

Denne stemmen tilhører Satan!

Dette vet jeg, fordi jeg nylig, i Hemsedal, gjorde tabben ved å høre på denne stemmen. Og som resultat kjennes kroppen ut som om den har blitt benyttet som trampoline av kvinnelandslaget i turn. "Kaffe og 25 Paralgin Forte" er de eneste ordene jeg sier ved frokostbordet. Og bare fordi at jeg tok utfordringen og kjørte på snowboard.

For de av dere som ikke deltar i noen form for vintersport bør jeg forklare at det å kjøre på snowboard er en ganske populær aktivitet blant unge som ikke synes at det å gå på ski er dødelig nok. Her dreier det seg naturlig nok om unge mennesker, mennesker med dødsforakt som kan kaste seg utfor en stupbratt bakke i 100 km/t og siden utbryte «Dritkult!!» Mennesker som min sønn. Han ville prøve snowboard og jeg tenkte som så at det kunne være greit at vi lærte oss det siden vi ikke lenger går på ski sammen.

Man kan trygt si at det er en fundamental forskjell på stilene våre hva gjelder skigåing. Min sønn foretrekker «utforsker-metoden», det vil si han setter utfor bakken med dødsforakt. Jeg derimot benyttet meg av «hente-igjen-pusten-metoden». Det vil si å stå helt stille i bakken å forsøke å se mest mulig sportslig ut uten å røre på en muskel – siden man da risikerer å begynne å gli nedover bakken.

(...)