Tekst: Hans Arne Belsby Haldorsen

(...)

Mens de satt i sofaen kysset de mer på hverandre, mer og mer, og så begynte Ole-Martin å skru av lysene, men han lot lyset over TVen stå på. Og da han var ferdig satte han seg ned i sofaen igjen og begynte å klemme og kysse på storesøster. Jeg tror nesten hun holdt på å bli syk, for hun ble så rar i ansiktet. Jeg tror Ole-Martin så det også, for han tok hånden under blusen hennes for å kjenne på hjertet slik som doktor'n gjør.

Men han var nok ikke like flink som doktor'n for det så ut som om han hadde problemer med å finne hjertet. Han følte seg frem over hele brystet, sånn... [illustrerer]... men han fant ingenting, og storesøster ble rarere og rarere i ansiktet.

Jeg tror jammen han holdt på å bli syk han også, for begge satt urolige og pustet tungt.

Selv om det var varmt og godt inne i stua tror jeg han frøs på den andre hånden, for plutselig stakk han den under skjørtet på storesøster for å varme den. Og da ble storesøster sykere med en gang, for hun stønnet og sukket og vred seg slik at hun nesten falt av sofaen...

Og så kom feberen. Jeg vet det må ha vært feber for storesøster sa at hun følte seg så heit... og de gangene jeg har hatt feber har jeg også være varm... så det må ha vært feber hun fikk. Og Ole-Martin hadde visst også feber og var varm, for ha dro plutselig av seg buksa for å avkjøle seg litt.

Og da fikk jeg se hva som gjorde dem så syke...

(...)