Tekst: Hans Arne Belsby Haldorsen


Den siste gangen jeg var på fisketur var sammen med far. Det var litt overskyet den dagen... husker det så godt... og far hadde fått lånt en gammel 12 fots plastbåt med en 6 hesters Evinrude fra en av naboene... det gikk ikke fort, og det var heller ikke meningen... men vi kom oss da framover.

Far hadde en krumpipe som han hadde hatt så lenge jeg kan huske, og de gangene vi var ute på tur hadde han alltid pipen med seg. Far røkte ikke til vanlig, men innimellom "er det godt med et magadrag", som han sa. Når snøret var kastet ut satt han til stadighet og fiklet med pipen for å holde ved like gløden i tobakken. Kan ennå kjenne den umiskjennelige duften av søtaktig piperøyk som sakte kom drivende mot meg de gangene en svak bris førte røyken med seg.

Det var manna for sjelen å være på tur sammen med far. Vi kunne sitte tause i lange stunder av gangen og bare være der, vite at vi var sammen, at vi gjorde noe felles.

Så kunne far spørre om hvordan det gikk på jobben, om jeg og Katrine hadde det bra sammen, hvordan det gikk med barna... eller han kunne begynne å filosofere over fisket eller om været, eller om lokalpolitikken. Aldri noen dypsindige betraktninger, bare helt enkle dagligdagse refleksjoner...

(...)