Tekst: Hans Arne Belsby Haldorsen


Jeg... KREMT ... jeg er av den forsiktige typen.... den svært så forsiktige typen faktisk.... eller... jeg er vel egentlig en skikkelig reddhare... en ordentlig feiging tror jeg vi sier. Det eneste modige jeg gjør er å innrømme at jeg er feig.

Skvetter til når folk snakker litt høyt og tar ikke telefonen når den ringer... Det kan jo være telefonselgere... og hvem tør å si nei til de folka?

Her om dagen var jeg på super'n og skulle handle... og det tok jo sin tid... kom jo aldri fram til kassa med det brødet og den ene liter'n med melk jeg skulle ha.... turde vel ikke å si nei til alle bak meg som spurte om det var greit at de fikk betale først.

Så da jeg etter en halvtimes tid kom ut på parkeringsplassen så jeg en fyr som var i ferd med å bryte seg inn i bilen min... Hva faen, tenkte jeg... Der står det en fyr og skraper opp lakken... Så jeg manna meg kraftig opp! --- og rygget ut bilen for'n...

- Kjør forsiktig da, ropte jeg til ham før jeg begynte å labbe hjemover.

For noen år siden ble jeg gift med a' Amalie... Ja, jeg turde da ikke å si nei når hun fridde. Og hvem tør vel å si nei til en prest med skjegg og bassrøst som setter blikket i deg og som forventer at du svarer "ja"?

(...)