Tekst: Hans Arne Belsby Haldorsen

(...)

Vi kunne bruke dager på å bygge en olabil av gammelt skrap, og først etter at vi satte utfor bakken kom vi på at vi kanskje burde ha hatt bremser på doningen.

Vi lekte med pinner og stikker, og selv om foreldrene våre sa at det kom til å skje, stakk vi aldri ut øynene på hverandre.

Vi falt ned fra trærne, fikk skrubbsår, brakk bein og tenner uten at noen ble anmeldt eller saksøkt.

(...)

Vi hadde ikke Playstation, Nintendo, Xbox, ingen videospill i det hele tatt, ikke ørten kanaler på tv-en, ingen dvd-filmer, ingen mobiltelefoner, ingen sms, ingen pc, ikke noe Internett eller apper for chatting. Vi hadde venner som vi måtte gå ut av huset for å finne.

Vi måtte gå eller sykle - uten sykkelhjelm - for å treffe vennene våre. Vi banket på døren, ringte på ringeklokken eller bare ropte på dem. Så kom de...

(...)